Kilden i Kilehagen

Det hellige vannet

I henhold til folketradisjonen er dette en vannkilde med undergjørende og helbredende kraft.  Mange hellige steder er knyttet til vannkilder. Vannet er livgivende, og vannkildene har fra førkristen tid vært forbundet med religiøs kult. I vikingtidens kosmologi ligger den hellige kilden, nornebrønnen, ved foten av verdenstreet Yggdrasil. Også i kristendommen spiller hellig vann en sentral rolle. I tidlig middelalder ble mange kilder og oppkommer rundt i landet viet som Olavskilder. Slike kilder ble knyttet til legender om Olav den helliges reiser gjennom landet. Urd, nornenes brønn, ble transformert til Olavs kilde. Mens nornebrønnen holdt liv i verdenstreet og dermed indirekte alt liv, ga olavskildene syndenes forlatelse og helbredet sykdom.

Det finnes mange beretninger om hvordan hellige kilder har oppstått i nordiske helgenlegender fra tidlig middelalder samt fra sagn og overleveringer. Det er muntlige overleverte opplysninger om denne kilden i Kilehagen under Sørås. Hit skal pasienter av Viseknut og Mor Sæther ha valfartet på midten av 1800-tallet for å hente undergjørende vann. I følge folketroen skulle de som benyttet seg av kilden legge igjen en liten mynt eller knapp i betaling til trollet. Den overnaturlige kraften kunne være god eller ond. Trollet, fossegrimen og nøkken var i norsk folketradisjon symboler på den onde kraften.

Brukt i folkemedisinen og som offerkilde

I førkristen og kristen tid ble vannet regnet for å ha en beskyttende og helbredende virkning, og i likhet med ild et element som kunne rense vekk onde krefter. Kildedrikking var en del av folkemedisinen. Kilder som skal ha hatt helbredende virkning mot hudlidelser, øyesykdommer, spedalskhet og lammelser finnes omtalt. Det fantes også spesielle barnekilder. Man ofret til kildene som takk for hjelp og helbredelse. Offergaven kunne være mynter, knapper, drikkekar eller krykker, stokker, bandasjer og trefigurer av den legemsdel man søkte helbredelse for. Å etterlate klesplagg fra folk som søkte hjelp var det vanligste. På 1800-tallet husket folk enda at man dyppet og etterlot plagg i kilder. Skikken har sammenheng med forestillinger om at sykdommen ble overført til vannet ved å legge igjen en gjenstand knyttet til den syke.

Hvordan nærmet man seg en hellig kilde

I følge tradisjonen hadde vannet i kildene spesiell kraft på Sankthansaften.  Taus skulle en nærme seg vannet når man øste opp vannet for å ta det med hjem. Vannet måtte ikke tas med under tak, da mistet det sin kraft. Karet som ble brukt til å øse med skulle helst ikke brukes mer og aller helst knuses. Tallet 3 hadde stor betydning. Man skulle drikke vannet tre ganger, gå rundt kilden ditto og gjenta behandlingen tre ganger. Rant vannet mot nord var den legende kraften sterkest fordi det onde kom fra nord, og kunne dermed sendes tilbake med vannet.

Kirkens motstand mot de hellige kildene

På kirkemøtet i Arles i 452 bestemte den katolske kirken seg for å utrydde overtro knyttet til dyrkelsen av trær, stener og kilder. Folks tro på kildens legende kraft stakk dypt, og mange steder måtte kirken tolerere kildedyrkelsen. Kildene ble etter hvert en del av den katolske kirkens praksis, og kildene ble velsignet og dedikert til katolske helgener. Flest kilder i Norge er dedikert til enten St. Olav, St. Maria eller St. Margareta. Disse helgene var en av middelalderens fjorten nødhjelpere – vernehelgener folk kunne henvende seg til når de var i vansker. Etter reformasjonen i 1537 ble kildeofring ansett som overtro og en uønsket katolsk aktivitet. På 1600-tallet får kildetroen en oppblomstring, før det på 1700-tallet skjer en endring i synet på de hellige kildene og flere kilder blir fylt igjen.

Det er påvist mineralholdig vann i mange kilder som kan ha hatt en helsebringende effekt.

Første udkast til maleriet St. Hansnat paa Helenegraven ved Tisvilde. 1846. Statens museum for kunst i Danmark.

Last ned utskriftsvennlig format her. (DOC) (PDF)